Underskog

En ny videoinstallasjon av Anja Carr

Galleri BOA 23. sept. – 10. okt.

Performance Oslo kulturnatt/Christiania Torv 24. september

Utstillingen er åpen under kulturnatten kl. 19 – 23

Jeg sitter altså her på mitt hjemmekontor på Frogner med min respektable kunstsamling rundt meg og skriver pressemelding for en ung kunstner fra Bergen. Hvordan havnet jeg i denne situasjonen? Jo nå skal du høre: Jeg ville treffe Anja Carr for å diskutere pris og holdbarhet på et av hennes noenlunde salgbare verk. Arbeidene hennes har jo en tendens til å ”gå ut på dato” fordi de er laget av pølser eller bacon og fordi hun ligger litt etter. Hun er ganske treg og har blitt kalt ”en typisk 90-talls kunstner” fordi hun bruker neonfarger og pop estetikk.

Da vi endelig møttes for å ta en kaffe, tre timer etter avtalt tidspunkt (Anja hadde visstnok forsovet seg og gått seg vill i Oslo sentrum) sa hun at skulpturen jeg ville kjøpe ikke eksisterte lenger. Det lille rosa dyret, eller hva det nå var, hadde ”blitt noe annet”. Hun hadde dårlig samvittighet og ville lage en ny til meg gratis hvis jeg skrev en pressemelding til hennes neste utstilling. Hun hadde dårlig tid. ”Du trenger ikke fortelle alt om prosjektet, bare vær ærlig” sa hun. Ærlighet skal hun faen meg få. Jeg er ingen akademiker, men en mann som har jobbet seg opp fra grasrota, som det heter. Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener og tar en utfordring på strak arm, i motsetning til disse uprofesjonelle, unge kunstnerne. Å be en kunstsamler med respekt for seg selv å skrive en forførende pressemelding når du nettopp har sløst med hans dyrebare tid er ganske naivt.

Tittelen er tatt fra Russ Meyers film Faster, Pussycat! Kill! Kill! fra 1965, åpenlyst for oss som har opplevd 60-tallet og kan litt om film. Meyer er kjent som softpornoregissør, men denne filmen inneholder hverken pupp eller fitte. Stripperne i hovedrollene kjører raske biler og dreper menn. Det er vel dette som interesserer Anja og andre ”feminister”, eller pop feminister, eller hva faen de kaller seg – ”Damer som tar over mannsrollen på film”. For noe piss, – hva er interessant med det? Dominerende damer var jo bare en av Meyers fetisjer. Hvorfor ikke kalle Anja en 60-talls kunstner? Det var vel da feministene begynte sirkuset sitt. Rart de ikke har gitt opp ennå.

Anja ”refererer til underholdningsindustrien”, men har missforstått helt. Anja Cat, ser ut som en blanding av 50-talls tv-kjøkken husmor og Minni Mus som superhelt. Hun er underholdende i maks 5 minutter. Anja prøver å spille sint, det er nesten litt søtt, men hun er ikke en god skuespiller. Jeg gadd ikke se hele videoen. Den har visstnok 7 ”episoder” hvor hun prøver å friste publikum med diverse matretter og mate dem gjennom tv-skjermen. En umulig oppgave – gjentatt 7 ganger! Skulle gjerne hatt henne i samlingen, litt pop estetikk på kontoret, hvis hun bare får laget den helvetes skulpturen (virker som hun har litt mange baller i ovnen). Men hva er det med denne gjentakende videokunsten? Anja påstår at ”kunst er kommunikasjon” og mener det er interessant at vi aldri kan forstå hverandre. Hva er da vitsen med å kommunisere gjennom utilgjengelig videokunst? Det har ihvertfall ikke jeg planer om å forstå. Det er faktisk litt søtt hvis hun tror dette er politisk aktuelt. Hadde hun kledd seg naken og matet publikum med narkotika hadde hun kanskje fått litt oppmerksomhet, hvis det er det hun vil ha. Hvis jeg var pressen hadde jeg heller holdt meg på hjemme for å si det sånn.

Mr. X, Frogner 2010