Underskog

Dortmund Bodega presenterer Kristian Skylstad og Stian Gabrielsen med utstillingen

BEING USED TO BE

Åpning fredag 1. Oktober kl. 20.00. Schousplass 6. Oslo

En samtale mellom Leander Djønne, Ruben Mercy, Magne Furuholmen (på telefon fordi han er fetteren til Knappstad sin far) Robert Knappstad, Kristian Skylstad og Stian Gabrielsen på Hytta til Einar Johansen i området bak den nedlagte pizzaresturanten RUFFEN på Vesterøy (I gåavstand til Papperhavn)

Kristian Skylstad: Jeg skulle ærlig talt ønske at vi hadde kommet litt lengre Stian med denna utstillingen.

Stian Gabrielsen: Kubben fikk meg til å innse at vi egentlig kunne gjøre hva som helst, og det er en litt ubehagelig erkjennelse.

Ruben Mercy: Why so serious? You guys are only pissing on yourself. In your own pants. Why don´t you just gather up all that piss in a towel and put it on a floor. Surely it would be a COMIC relieff.

Kristian Skylstad: Det var strengt tatt det vi gjorde forrige gang, men det man innser i en oppfølger til et avgangsprosjekt, er at man egentlig utdanner seg til å bli ingenting på akademiet.

Robert Knappstad: Og ingenting har dere blitt. For å være helt ærlig har dere transcendert inn i en tilstand som jeg ønsker å påføre alle mine pasienter, men jeg ser jo at følgene av deres stillstand og motløshet har flere uheldige konsekvenser enn menigmann, i og med at de helst skal ut i jobb og slutte å stille spørsmål om HVORFOR de er i jobb, eller i noen annen situasjon for den saks skyld.

Stian Gabrielsen: Rødvin som metode.

Kristian Skylstad: Hvor trodde jeg den valiumen på den bussen i Kambodsja egentlig skulle lede meg? Til erkjennelse?

Ruben Mercy: It wasn´t going to lead you anywhere. That was the point. They give you that shit to make you stay. And youŕe still there…

Leander Djønne: Kan jeg komme med et innspill?

Robert Knappstad: Nei. Du skal bare holde kjeft!

Stian Gabrielsen: Film Socialisme uten tekst.

Kristian Skylstad: Og Lars Myrvoll svarer ikke lenger på SMS.

Robert Knappstad: Mennesker der ute forsøker å forbedre tilstanden sin, mens det ser tilsynelatende ut som om dere som metode går inn for å forverre noe som utenifra allerede virker ganske ille.

Stian Gabrielsen: Jørunn Aase kommer til å elske denne utstillingen. Virkelig formfullendt.

Kristian Skylstad: Jeg fikk i hvert fall slappet av litt.

Ruben Mercy: And thus again gained ten pounds in a week. Congratulations!

Stian Gabrielsen: Det eneste jeg ønsket var å se Skylstad produsere enda ett verk uten å berøre det.

Robert Knappstad: Jeg synes dere skal se konstruktivt på dette. Hvis Marcel Duchamp mente at en readymade i halvåret var nok så er jo dette ytterst imponerende i løpet av en langhelg!

Ruben Mercy: Hello my name is Johnny Cash!

Leander Djønne: (Kremt) Kan jeg komme til med et innspill?

Ruben Mercy: No.

Magne Furuholmen : Hey drittunger! Tenk deg at du har opplevd en voldtekt. Tenk deg at du ble misbrukt seksuelt som barn. Tenk dere at dere fikk juling og atpåtil ble pult gjennom hele barndommen. Ja, jeg veit det er en vanskelig ting å forestille seg, spesielt for dere med så begrensede åndsevner, men tenk om dette var bilder som til enhver tid viste seg for dere da de var som brent fast til netthinnene. Tenk deg at dette var alt du klarte å tenke på, om og om igjen. År etter år. Tenk deg så at det fantes en medisin som kunne gi deg en pause. Som endelig kunne hjelpe deg og slappe av og la deg tenke på hyggelige ting. Ja, kose deg. Hva hadde du valgt? Ikke rart 224 personer er døde hitill i år av overdose i Tigerstaden. Tenk dere om gutta. Dere er faen meg to infantile, bortskjemte drittunger som ikke klarer produsere noe dersom dette noe, ikke spiller på tilsynelatende ideér om at dere har et konsept, en intensjon, noe bakenforliggende, ja til og med en motivasjon. Dere burde ta dette bleke forsøket på å lage et bærekraftig prosjekt med til Marita-stiftelsen. Ikke sitte her og lepje rødvin og sigge med dunbartene deres.

Leander Djønne: OK, Magne, mye godt krutt der, men jeg har lyttet nøye til samtalen og jeg tror faktisk de gutta er inne….

Robert Knappstad: Kjeften Leander!

Magne Furuholmen: Ikke be Leander holde kjeft. Han har faen meg rett til å komme med et innspill. Det er jo ikke han som har skrivd denna driten. Det er ikke hans feil at han gir bort en sjanse. Enda en sjanse, har jeg forstått nå gjennom mitt kjennskap til Knappstads familie, – nok en sjanse spilt bort som sæd til jorden. Forbannede kunstutdannede undermålere! Etter mitt forrige prosjekt “Absolute Art” burde dere ta til dere noe her. Dere burde innse at det kreves mer enn noen svarte blekkbokstaver på ett hvitt ark for å lage god kunst. Jeg får gysninger nedover ryggen ved tanke på Adolf Zieglers kommentarer om kunst her, jævla drittunger. Sant nok var han sjefskurator under det tredje riket, men samma faen. Han sa bla følgende: – Om ikke kunsten viser menneskets iboende sannhet, om ikke kunsten fjerner seg fra mennekets nedrigste og tilsmussede virkeligheter, fortjener det ikke sin eksistens og burde eksistere i hønsebur og hundehus. Det skvipet dere såkalt unge kunstnere produserer, har en holdbarhetsdato lik fløte i solsteika. Det varer knapt gjennom sin egen vernissage. Også forpult unge er dere ikke heller. Når jeg var lika gammel som dere lzm… bare sjekk wiki. Skjønner dere eller?

Robert Knappstad: Magne, Magne, Magne… Vold mot barn, overdosedødsfall og henvisninger til det tredje riket i løpet av knappe tre minutters samtale? Og attpåtil er du ikke til stede, virkelig til stede altså, bare telefonisk. Det er nesten så man skulle tro, etter det tydelig manierte i opprørtheten din å dømme, at du satt der og leste opp fra et manus. Magne, det er med ditt eget beste i tankene at jeg sier det her : Ta det med ro. Vi husker alle hva som skjedde i -99, alkoholproblemer, hjerteflimmer, gjenopplivning, vil ikke ha en reprise av det, vil vi? Så stryk litt mer voks i flippskjegget, smør et ekstra lag med cottage cheese på kavringen og len deg tilbake i ørelappstolen og hør etter. Det Ziegler mente om menneskets “iboende sannhet” er nok såpass problematisk at jeg tror ingen av oss her sånn på stående fot vil skrive under på det. Han ville nå i alle fall lett ha avskrevet heroinmisbrukeren som en muse for kunsten. Sannsynligvis hadde nok den tilsmussede avantgarden fått selskap i hønsehuset av både sprøytemisbrukere og emo-art-pop-fløtesveis prosjektet ditt om han hadde sittet på definisjonsmakten i dag.

Magne Furuholmen: Lille homoheterobroadNYCtransfaghagsugrass!! Gi meg noe bass!Gi meg no plass! Jeg har stått frem engang på narkofylla med Marten Aabel og han derre Seltzer (sentrum?) og han derre dvergehomsen Heimly(ytterste venstre?) som nazihomoniggajødesugmegirasshølbabyfitteknullermorradihvitsnippjævelesse, men ok, det er bare bla, bla, bare svada, masse som går inn ene øre og ut andre øret. Jeg sitter og driter på dass med en spliff og hører på jadda jadda Vaular. Se hva jeg har gjort! Hunting high and low! Jeg er Fevikslaget. Jævla minus. jeg har pult med masse kjente gamle folk! Du har skrivd et ord på et papir! Jødesvin! Oslo kunstforening! Student! Bla, bla….

Robert Knappstad: Ok, ok, du vinner.

Kristian Skylstad: Men seriøst folkens. Har observert en mengde kunstnere slite seg ut med veldig gjennomgående prosjekter både når det gjelder arbeidsplanet, men også på et intellektuelt plan, mens de nesten konsekvent er blitt overkjørt av puns fra eplekjekke liksomtrollmenn, som egentlig bare vil pisse på konteksten og trekke hele kunsten ned i hengemyra de befinner seg i, og de lykkes, i hvert fall i en gitt tid.

Stian Gabrielsen: Nå holder du kjeft Skylstad.

Ruben Mercy: This reminds me of something.

Phillip Seymour Hoffman: What the hell are you talking about?

Kristian Skylstad: ....fram til de eneste som faktisk orker å ta i skiten er de som faktisk bryr seg om materien og det er faktisk de som bryr seg om det de driver med, og ikke har en heselig ironisk distanse til det, som klarer å leve et liv med kunsten.

Robert Knappstad: Nå er du ute og moraliserer igjen.

Stian Gabrielsen: Og du klarte samtidig å drepe det lille som var igjen av et prosjekt.

Ruben Mercy: PUBLIC SUICIDE!

Phillip Seymour Hoffman: No, you see that’s where you get your concepts mixed up. I’m more of an ACTOR than you’ll ever be. But a star? No. Where’s my “Top Gun”? Where’s my “Cocktail”? Where’s my “Mission Impossible”?

Kristian Skylstad: Jeg vil bare gjøre noe vakkert.

Robert Knappstad: Så kjøp deg en jævla skrivemaskin og begynn å skriv haiku dikt til morra di, din wannabe pøbel.

Leander Djønne: Kan jeg komme med et innspill her?

Robert Knappsted: Kjeften Leo! Du er Nonsens. Gift deg med søstra di.

Leander Djønne: Det er vanskelig, – for som jeg har sagt før, så funker det dårlig etter jeg har pult mora mi uten dong, gjort a gravid og fått ei ny datter og ei ny søster, men jeg flipper fingern opp og sier den ekke min lzm og stikker fra den regninga esse.

Ruben Mercy: By being too sensitive I´ve wasted my life. Freedom was my vice.

Stian Gabrielsen: Denne samtalen har delegitimert det som var igjen av spillerom. Vi er nå i fritt fall.

Kristian Skylstad: Vi har fremdeles et døgn på å gjøre noe fint. Hvis været letter vil vi komme tilbake med noen nydelige bilder som kveler ironien.

Ruben Mercy: Beauty is decieving. But a pun is a pun is a pun is a pun.

Leander Djønne: Kan jeg avslutte dette?

Ruben Mercy: Fuck off! The world is a pun.

Stian Gabrielsen: Selvfølgelig, men jeg er tom for batter i på diktafo…

(stillhet)