Underskog

LAUTOM inviterer til åpning av utstillingen Untitled Landscapes, 2012 med Hanne Borchgrevink, Andreas Eriksson, Toril Johannessen, Ole Jørgen Ness, Jenny Rydhagen og Janicke Schønning.

Utstillingen er åpen frem til 3. juni.

…

Til sin første separatutstilling på LAUTOM, har Marit Følstad laget en ny videoinstallasjon med tittelen “Something in the Way”. Tittelen er hentet fra den tilsynelatende siste sangen på albumet Nevermind fra 1991 av Nirvana. Men sangen “Endless, Nameless” var ment å være siste spor etter “Something in the Way”, men den ble ved en feiltagelse utelatt på den første utgivelsen av albumet. Da bandet oppdaget at sporet manglet, ringte Kurt Cobain studioteknikeren, Howie Weinberg, og ba ham rette opp feilen. Weinberg fulgte opp, men la samtidig til omtrent ti minutters stillhet mellom “Something in the Way” og “Endless, Nameless”, og skapte dermed ett av rockehistorien mest kjente spøkelsesspor.

…

Utstillingen Nonlocality, som egentlig er to utstillinger, én i Oslo og én i Dusseldorf, dreier seg tematisk om hvordan tid og sted er størrelser som endres i takt med teknologisk og vitenskapelig utvikling. Motstridende verdensbilder og dobbelhet er et underliggende tema, og utstillingene er tvilling-utstillinger som tikker av gårde i samme takt.

…

For Øystein Aasan’s third solo exhibition at Lautom he continues to work with gridded constructions and an emphasis on the viewers role in relation to the works on display. Aasan has, over the last few years, made a series of works that all use the grid as a starting point. After “misreading Rosalind Krauss on purpose” he explored the possibility of using the grid as an equalizer, either filled with text or collages. In relation to images the grid has both a specific history and meaning. Often thought of as a “purely cultural phenomenon”, the grid does not appear in nature and is therefore “manmade”.

…

Med sitt seneste prosjekt, Solaris, tar Bjørn Bjarre vare på muligheten for å se det usynlige. Han tar vare på den indre monologen der man rolig kan utvikle det som senere kan lede til ekte endring. Dette usynlige som oppstår gjennom refleksjon og meditasjon kan være potensialet til teknologiske nyvinninger eller spiren til revolusjon. Det tar han ikke stilling til i den bildeverdenen som er utstillingen, men gjennom sine fantasibilder viser han oss at det er mulig å tenke at alt vi kan forestille oss finnes. Det er nemlig den logiske konklusjonen hvis universet er uendelig.

Hans utgangspunkt er spesifikt: en bok som heter Solaris fra 1961, skrevet av Stanislaw Lem. Denne er senere blitt filmatisert flere ganger, men mest kjent er 1972-versjonen av Andrej Tarkovsky. Med metoden han benytter, og ved å ta utgangspunkt i en bok, så gjør Bjarre det samme som gjøres innen vitenskapen: han deler opp verden i sine minste bestanddeler, for så å forsøke å forstå verden bedre. Det er med andre ord ikke snakk om illustrasjoner av en bok, men heller en kvasivitenskaplig undersøkelse av verden gjennom en prøve, et eksempel, eller et eksemplar om du vil, hvor rapporten foreligger oss i et visuelt format.

Denne rapporten har fire deler, der en av delene er utført på et papir som er hundre år gammelt. Dette er også den mest skjematiske delen av rapporten, og som kanskje forteller oss noe om hvordan våre tanker omkring verden i dag er ulik de tankene tidligere generasjoner hadde om sin verden. I tillegg til å se på bilder og skjemaer fra andre tider kan vi forsøke å forstå det som er blitt skrevet ned. Språk er et filter vi hengir oss til så fort vi ønsker å forklare vår egen verden til andre. For eksempel brukes språket av kunsthistorikere for å forklare oss kunsten, av geografer for å forklare oss noe om landskapet og av medmennesker for å forklare oss noe om sine opplevelser, men noen ganger kan vi ane at språket ikke er tilstrekkelig. Og særlig i møte med det fremmede – som i Stanislaw Lems bok – kommer kunsten, språket og vitenskapen noen ganger til kort.

Planetkroppen som omtales på boksidene er dekket av et hav som skaper balanse i mikrouniverset Solaris. Havet er en ukjent organisme som ikke er gitt noe vitenskaplig navn, men som helt tydelig klarer å kontrollere og stabilisere planetens bane i forhold til dens to soler. Dette ikke-navngitte utgjør en stor del av det visuelle universet i utstillingen, og verkene som tydeligst viser dette er laget med pastellkritt på papir. Pastell tørker ikke på papiret, men er flyktig som støv. Språket, som filter, kan man også si er flyktig. Allikevel kan det vises fram. Gjennom 26 boksider fra den engelske versjonen av boken leder Bjarre i verket Alphabet Variations oppmerksomheten vår over sidene hjulpet av en systematisk metode basert på alfabetet.

De som kjenner boken eller filmene vil undre seg over at noen av de mest detaljrike delene av rapporten ikke består av gjenkjennelige bilder. Dette henger sammen med Bjarres uvilje for en direkte oversettelse eller kopiering. I flere av arbeidene i utstillingen finnes kropper og strukturer som ikke er direkte omtalt i boken, men som springer ut av Bjarres fantasi. Resultatet er en serie pastelltegninger på papir som sier mer enn tusen ord. Bjarre påpeker dermed det paradoksale i at et bilde ikke sier de samme tusen ordene til oss alle, og samtidig at et enkelt ord kan skape tusen bilder.

Anne Szefer Karlsen
Kurator, Bergen, mai 2011

---

Bjørn Bjarre (1966, NO) bor og arbeider i Oslo. Hans seneste separatutstilling var New sculpture (hmm… let´s see) i januar 2008 på Kunstnerforbundet i Oslo. Bjarre har virket på den norske kunstscenen siden han gikk ut fra Statens Kunstakademi, Oslo i 1994. Han er mest kjent for det mangeårige og omfattende verket Abstract Feeling som består av plastelinaskulpturer og tegninger med referanser til populærkultur og surrealisme.

Bjarre har deltatt i mange gruppeutstillinger slik som Norsk skulpturbiennale 2008 på Vigelandsmuseet i Oslo, God natt da du… Surrealisme i norsk kunst 1930-2010 på Stenersenmuseet i Oslo, Clusters, Contemporary art from Nordea’s Art Collection (2007) og Norsk Hydro’s Art Collection (2008) på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Han har laget flere verk for offentlige rom og hans verk er kjøpt inn til flere store offentlige og private samlinger, blant annet Nasjonalmuseet, Bergen Kunstmuseum, Norsk Kulturråd, Det norske Storting og Storebrand.

Siden 2004 har han samarbeidet med Terje Nicolaisen, Ulf Carlsson, Paul Dring og Martin Skauen i Tegneklubben som i det siste blant annet har vært å se på programmet Nasjonalgalleriet på NRK1 og i ulike utstillinger, blant annet på GrimMuseum i Berlin, 2010 og på Tegnebiennalen 2010 på Momentum/Punkt Ø i Moss.


Anne Szefer Karlsen (1976, NO), kurator, skribent og redaktør som bor og jobber i Bergen. Siden 2008 har hun vært leder av Hordaland kunstsenter i Bergen. I 2006 var hun med på å grunnlegge det prosjektbaserte Ctrl+Z Publishing, hvor hun fortsatt fungerer som redaktør.

Med denne utstillingen ønsker lautom å rette søkelys mot hvordan kunstnere idag jobber på tvers av genre. Kunstnere begrenser seg idag i mindre grad enn før til et medium, man snakker ikke lenger i nevneverdig grad om kunstnere som skulptører eller malere eller fotokunstnere, det er kunstnerens enkelte prosjekt som bestemmer formen. Verkene formes ikke til et medium, det er prosjektets natur som bestemmer uttrykket verket får, da kunstneren søker å finne den formen som best visualiserer ideen. Lautom har i denne utstillingen ønsket å presentere skulpturprosjekter av tre yngre kunstnere som i liten grad jobber i en klassisk skulpturtradisjon.

Toril Johannessen er opptatt av hvordan kunst og vitenskap påvirker vårt verdensbilde. Hun krysskobler, spekulerer, undersøker og konstruerer forbindelser mellom kunst og vitenskap, og bruker slik sin bakgrunn fra kunsten til å se på vitenskapshistorien med et nytt blikk. I verket Expansion in Finance and Physics har hun sett på om ideene om det uendelige og om ekspansjon i fysikken har påvirket den økonomiske tenkningen.

…

Lautom har invitert fire kunstnere fra Gras-gruppa. Gras var en kunstnergruppe initiert av Willibald Storn med ett felles politisk ståsted, som på begynnelsen av 70-tallet delte verksted hvor silketrykk dominerte, en grafisk teknikk som inntil da var lite brukt i Norge. Kunsten ble i stor grad brukt til å få frem et politisk budskap, om det så var for å kjempe mot Vietnamkrigen og EEC, vise støtte til streikende arbeidere eller for å jobbe frem bedre rettigheter for kunstnere.

Det var et stort spenn i medlemmenes formspråk, de hadde ikke en felles kunstnerisk agenda, men inspirasjonen kom for det meste fra amerikansk 50- og 60-tallskunst, som Pop Art, Minimalisme, Hard Edge og Neo Dada, felles for gruppens medlemmer var den politiske forankringen på venstresiden. Selv om ikke alle brukte kunsten like direkte politisk, er det særlig de politisk motiverte silketrykkene kunstnergruppen huskes for i dag. Det er også i stor grad her Gras-gruppa skiller seg fra sine amerikanske inspirasjonkilder; der de amerikanske popkunstnerne brukte reklamen og populærkulturens formspråk til å lage kunst som en reaksjon på det etablerte innen kunsten, adopterte Gras-gruppa dette formspråket for å formidle politiske budskap.

…

Teknisk Industri AS ønsker velkommen til boklansering på LAUTOM Contemporary i Oslo.

Bokprosjektet A Narrow Scene of Hypothetical Circumstances presenterer ulike strategier for dekonstruksjon, oppløsning og resykling av hverdagsobjekter. Skisser, fotografier og notater er forent i en stødig flyt av visuelle inntrykk der vekselspillet mellom dagligliv, offentlighet, kunstobjekt og kunstkontekst observeres. Til overs blir en spenning mellom komisk ulykke og tragisk skjebne, tilnærmet uten sentimentale eller emosjonelle elementer. Både direkte og subtilt åpnes det opp for nye og alternative betraktningsmåter, på grenselinjen mellom fornærmelse og troverdighet, midt mellom konstruksjon og kollaps, med en elegant fornemmelse av det alvorlige. Boken har tekstbidrag av Friedrich Tietjen, Caroline Ugelstad, Leif Magne Tangen og Christopher Muller.

…

Kristin Nordhøy jobber i all hovedsak materialbasert, ofte gjennom metoder som etterligner grafiske prosesser, men hos Nordhøy resulterer disse i unike arbeider. Hun har ved flere anledninger brukt maskeringstape enten som et rent verktøy i tegninger, eller i store veggarbeider hvor den har vært et viktig materiale i prosessen. Tapen fremstår i noen arbeider som et viktig visuelt element. I andre arbeider har hun dekket vegger med striper av tape som så blir malt over og deretter fjernet slik at de hvite skyggene som står igjen forklarer prosessen som ligger til grunn for arbeidet. I denne utstillingen har hun i flyttet prosessen over på lerret.

I en serie med malerier har hun tatt utgangspunkt i funksjonen “transparency”, et grått/hvitt rutenett som illustrerer gjennomsiktighet i det digitale billedredigeringsprogrammet photoshop, som hun normalt bruker i forarbeidet til sine verk. Ved bruk av smal maskeringstape og akrylmaling har hun laget ett jevnt rutenett på lerret, som et malt bilde på den digitale versjonen av ett blankt ark. På avstand fremstår maleriene som monokromer i forskjellige grånyanser, men rutenettet trer frem og begynner å flimre når man nærmer seg. I et større veggmaleri er det grå rutenettet malt rett på veggen som om en bit av veggen er markert og klippet bort i photoshop.

Videre har hun utforsket teknikken ved å male rutenettet i forskjellige fargenyanser over hverandre med små forskyvninger, som igjen danner mønstre eller bevegelser i overflaten. Utstillingens største arbeid på lerret fremstår som et landskap på avstand, som krusninger på vann, eller en eng som vinden får til å bølge, men når man står på nært hold ser man hvordan rutene spiller mot hverandre.

Kristin Nordhøy har i denne utstillingen for første gang utforsket maleriet som medium. Men fortsatt er det den langsomme akten med å legge stripe for stripe med maskeringstape som ligger til grunn for arbeidene. Resultatet er arbeider som veksler mellom å flimre og bevege seg, og å speile den meditative handlingen utført i atelieret.

Kristin Nordhøy (1977, NO) har sin MA fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hun hadde nylig en separatutstilling på Tegneforbundet i Oslo. I 2009 deltok hun på Tempo Skien, og på utstillingen Norwegian Summer på Galerie Gabriel Rolt i Amsterdam. Nordhøy bor og jobber i Oslo. I februar skal Nordhøy ha sin første soloutstilling i Bergen, på visningstedet Volt

Da planen om å starte opp Lautom var helt ung, var den første ideen å ikke ha noen begrensninger på hvilke former for samtidskunst som skulle stilles ut, men allikevel ha et uutalt fokus på maleri. Da Lautom åpnet i april 2007 var ideen om dette fokuset på maleriet så godt som borte, og maleriet har langt ifra spilt noen hovedrolle i Lautoms korte historie. Med denne ustillingen tar Lautom turen tilbake utgangsideen og har invitert syv kunstnere til å bidra til en maleriutstilling.

…

Lørdag 2. Oktober er utstillingens siste dag og filmen vil vises i sin helhet fra kl 12, galleriet vil for anledningen være åpent frem til midnatt.

Stillbilde fra After Day and Night, 2010

Forholdet mellom original og reproduksjon er et tilbakevendende tema i Ane Mette Hols kunstnerskap. Det paradoksale i å legge så mye arbeid i å skape noe som fremstår som billige, masseproduserte objekter danner utgangspunkt for å reflektere rundt forholdet mellom originalitet og representasjon, kreativitet og den kunstneriske skapelsesprosessen. Representasjonen blir dermed mer enn en passiv etterlikning av et eksisterende objekt. Representasjonen i Ane Mette Hols kunst må forstås som en selvstendig skapende virksomhet hvor det oppstår noe nytt i møtet mellom kunstner, kunstverk og betrakter.

Også i arbeidet After Day and Night, 2010 står relasjonen mellom original/reproduksjon sentralt. Arbeidet er basert på en serie fotografier, som likt et webkamera forandres hvert minutt og gjennom en periode på 24 timer dokumenterer døgnets gang og de skiftende lysforhold i et landskap utenfor et vindu. Stillbildene er reprodusert som tegninger og satt sammen til en animasjonsfilm som avspeiler kameraets objektivt dokumenterte virkelighet. Filmen er tilsammen på 24 timer, men vises med to billedruter som varer i 12 timer. Den ene billedruten starter kl 24.00, og den andre kl 12.00. Filmen går kontinuerlig, slik at den virkelige tiden på døgnet alltid samsvarer med tiden dokumentert i en av billedrutene. Ved siden av filmen vises 10 av tegningene som har blitt brukt til å lage animasjonen.

…

Lørdag 2. Oktober er utstillingens siste dag og filmen vil vises i sin helhet fra kl 12, galleriet vil for anledningen være åpent frem til midnatt.

Stillbilde fra After Day and Night, 2010

Forholdet mellom original og reproduksjon er et tilbakevendende tema i Ane Mette Hols kunstnerskap. Det paradoksale i å legge så mye arbeid i å skape noe som fremstår som billige, masseproduserte objekter danner utgangspunkt for å reflektere rundt forholdet mellom originalitet og representasjon, kreativitet og den kunstneriske skapelsesprosessen. Representasjonen blir dermed mer enn en passiv etterlikning av et eksisterende objekt. Representasjonen i Ane Mette Hols kunst må forstås som en selvstendig skapende virksomhet hvor det oppstår noe nytt i møtet mellom kunstner, kunstverk og betrakter.

Også i arbeidet After Day and Night, 2010 står relasjonen mellom original/reproduksjon sentralt. Arbeidet er basert på en serie fotografier, som likt et webkamera forandres hvert minutt og gjennom en periode på 24 timer dokumenterer døgnets gang og de skiftende lysforhold i et landskap utenfor et vindu. Stillbildene er reprodusert som tegninger og satt sammen til en animasjonsfilm som avspeiler kameraets objektivt dokumenterte virkelighet. Filmen er tilsammen på 24 timer, men vises med to billedruter som varer i 12 timer. Den ene billedruten starter kl 24.00, og den andre kl 12.00. Filmen går kontinuerlig, slik at den virkelige tiden på døgnet alltid samsvarer med tiden dokumentert i en av billedrutene. Ved siden av filmen vises 10 av tegningene som har blitt brukt til å lage animasjonen.

…

18/08/10
kl.19:00
Galleri Lautom

SVARTE GREINER
HANNE HUKKELBERG
BÅRD TORGERSEN (DJ-SETT)

INTRODUKSJON V/FORFATTEREN
OPPLESNING V/KORREKTURLESEREN
‘Q & A’ V/FORLAGSREDAKTØREN

AUDUN MORTENSEN (f. 1985) selvstendig næringsdrivende, administrerer www.audunmortensen.com FLAMME FORLAG (etb. 2008) administreres av bloggerne Bendik Wold og Nils-Øivind Haagensen, www.flammeforlag.no

Påmelding via ‘attending’ på facebook evt epost til audun.mortensen@gmail.com

…

LAUTOM inviterer til utstilling med Chris Cornish, Kristin Nordhøy og Toril Johannessen. Tre kunstnere som på hver sin måte insisterer på små detaljer for å fortelle en større historie.

…

I løpet av vinteren 1942-43 var et gartneri i Hekkveien, rett ovenfor Carl Berners plass i Oslo, utgangspunktet for den mest effektive transporten av flyktninger over til Sverige under krigen. Gartner Rolf Syversen og hans medhjelpere, Gerd og Alf Pettersen og Reidar Larsen hjalp over 1000 mennesker i sikkerhet, ca halvparten av dem jøder, før Gerd, Alf og Reidar selv flyktet over til Sverige. Rolf Syversen fortsatte arbeidet, men ble kort tid etter arrestert og senere skutt. Victor Lind ønsker med denne utstillingen å rette fokus mot de glemte helter, noen av de menneskene som med fare for eget liv hjalp mennesker til sikkerhet, og dermed hedre disse uselviske menneskene: et knippe glemte krigshelter som fortjener å bli husket for den enorme innsatsen de gjorde for så mange mennesker.

…

historien er full av vintre, tidlige snøfall, haglebyger i sommermånedende, mennesker som går opp hemmelige stier, som holder hverandre i hendene, som stiller seg ydmykt fram foran fotografen, som våkner i de samme rommene, kjenner trettheten i øynene, tungas tyngde i munnen, den andres pust, lyden av kirkeklokker, spader, av utknotete bibler, fulle av spørsmålstegn og stykningsforslag, av mennesker som ikke sover, men som blir liggende urolige, forsøker å få tiden til å stoppe, natten til å slutte å vri, historien er full av mennesker som våkner midt på natten, kler seg og begynner dagen fordi de er glemt, full av mennesker som våkner alene og tror de blir forfulgt, fordi de er glemt, trærne, vinden, gresset blir stemmer: historien er full av mennesker som tenker at skogen har en stemme, at når løvet faller gråter trærne, at når vinden løyer og det blir stille da er det døden som foraktfullt står og glor, at steinene og de råtne trestubbene har en sjel: historien er full av mennesker som står i grålysninger og hogger ved fordi de ikke vil bli glemt.

Eivind Hofstad Evjemo
Vekk meg hvis jeg sovner (s. 32)
Roman, Cappelen Damm 2009



Kjetil Berge (født i Ølen, bor og arbeider i London) viser i utstillingen Nags Head Parade skulpturer, foto og video produsert i Oslo, London og Kvalnes. Utstillingen er Berges første soloutstillingen i Oslo siden blood sucker sex magic we are the world we are the children we are the ones who make a beter place so lets start given på galleri Galuzin i 2006.

Gjennom en lang rekke utstillinger i inn og utland har Berge vist en imponerende bredde både i form og innhold. I prosjektet ALYANS under studiooppholdet på kunstnerens hus i 2009 viste Berge gjennom en lang rekke dialoger, performance og møter potensiale kunsten har som direkte møteplass og rom for dialog. I sitt verk til Havana biennalen i 2006 fikk denne viljen til å skape møteplasser et håndfast uttrykk gjennom en fullverdig danseplatform med tilhørende live band performance, senere ble dette verket vist på Stenersen museet. Dette behovet for å skape grunnlag for reflektert dialog og samvær har vært bærende gjennom hele Berges kunstnerskap. I 2004 brukte han et busskur (bubbelhead) til utstilingen London på Christiansand Kunstforening. Skuret ga både ly og motiv for å samtale samtidig som den også tjente som en vegg for kommunikasjon gjennom grafitti og skribling på veggen.

Utstillingen er kuratert av Petter Snare.

When one experiences something truly beautiful which at the same time is denoting or connoting something generally seen as bad, horrid or even immoral, a contradiction appears. In a best case scenario one can use this experience as a stepping stone for an intellectual process and a wider comprehension of a problematic situation. For Juan-Pedro Fabra such an experience is often the starting point for his art work. While at the same time producing yet a new image with a particular aesthetics and a splendid finish, the images are also often densely charged with heavy content like death, militaria, the cult of guns or even snipers on successful missions. Another recurrent theme in Fabra’s imagery is the concept of camouflage, the technique to be indiscernible and to fuse/merge into one’s surroundings.

In the exhibition at Lautom Contemporary, Fabra presents a number of collages and assemblages made with a variety of techniques including film, sound and installation. The consequences of the artist’s manipulations – sometimes very minimal – highlight qualities originally hidden and changes the perception of the original material.

The film Ted Danson, 2009 is a refined version of a work exhibited earlier this year at Favoured Nations, Momentum Art Festival in Moss as part of the collaborative installation by the Graf Spee Gruppe (consisting of the artists Carl-Michael von Hausswolff, Jan Håfström and Fabra). What we encounter in the film is the remains of a download gone awry. The file was heavily corrupted after download and the moving images are at times standing still or are interfering with each-other, and at other occasions the main remnant consists of large pixels forming patterns. The result is a film that invades the territory of painting.

A more traditional form of collage, made out of pornographic images taken from magazines produced before the industry exploded on the Internet, is built up in situ for a larger installation in the gallery. The original images are modified, cut and pasted, transformed and worked on in various ways, with a fervour resembling that of a manic person, or an individual with too much time on his hand and, perhaps, a lack of brains. The aesthetics and content of the original pornographic image is highlighted in some of the imagery created, while other images are hidden behind a censoring pen or scalpel.

A third collage, T.R.L., 2009 is presented as a sound piece streaming up from the basement. It is composed of a compilation of collected gunshots and military explosions taken from a popular motion picture, put together one after another in the same chronology as in the original film. The piece can be regarded as a dense pictorial scenery where the visual pictures are not necessary in order to produce an imagery of an apocalyptic narrative.


Juan-Pedro Fabra Guemberena (1971) is born in Montevideo, Uruguay, but lives and works in Stockholm, Sweden. He graduated from the Royal Academy of Art in Stockholm in 2002.

Power Ekroth
Stockholm, November 2009.

Lautom inviterer til utstilling med de tre kunstnerne Susan Collis, Ane Mette Hol og Toril Johannessen som jobber med kopier og reproduksjon av det tilsynelatende trivielle og verdiløse. Utstillingsrommet vil ved et første øyekast gi inntrykk av at man har kommet for tidlig, at galleriet fortsatt er i en prosess av klargjøring til en ny utstilling, men tar man seg tid til å se én gang til oppdager man verk av tre kunstnere som skaper narrativ rundt den kreative prosessen.

…

med Kjetil Kausland, Victoria Pihl Lind, Elise Storsveen, Lars Monrad Vaage, Ole John Aandal og Øystein Aasan

Utenriksministerens tale

…

Vi føler oss utestengt før det hele har begynt; en oppblåsbar redningsbåt streber med å få fylle sine former innenfor utstillingslokalets vegger. Sandra Norrbins installasjon oppleves fysisk og ubehagelig, vi får assosiasjoner til klaustrofobi eller reel utestengning. Norrbin er kunstneren som kjemper med materialer hun febrilsk prøver å få kontroll over. Denne simulakren av en redningsbåt er defekt som redningsbåt og kan umulig redde noen som helst. Och Livet Stod Bredvid handler kanskje om å niholde på kontrollen, om paniske redningsaksjoner som er dømt til å mislykkes.

På kinesisk består ordet krise av to tegn. Det ene står for fare og det andre for muligheter. Norrbins kunst har alltid vært preget av denne dobbeltheten, denne selvmotsigelsen mellom to forskjellige tendenser, for stort-for lite, for fast-for løst, for mye kontroll-for lite kontroll, for beskyttet-for ubeskyttet. Redningsbåten, som krampaktig prøver å utvikle og utvide seg i utstillingsrommet som en enorm muskel, klarer aldri å fullt ut fylle sine former. Det er rett og slett ikke plass til den, og plass er det heller ikke for tilskueren. Verken redningsbåten eller vi får lov til å utfolde oss i dette rommet. Redningsbåten er innestengt og vi er utestengt.

Gry Orfei Solbraa
Oslo, Mai 2009

…